Blom, Svein: økt bokonsentrasjon blant (ikke-vestlige) innvandare i Oslo – er toppen snart nådd?

Ifølge Svein Blom, fra 1988 til 1998 har antallet ikke-vestlige innvandrare doblet seg i Oslo (fra 30 000 til 65 000), mens antallet vestlige innvandrare har vokset fra 18 000 til 21 000. Også andelen ikke-vestlige innvandrare har doblet fra 6,5% til 13%.

I 1998 var 35% av innvandrerne i Norge bosatta i Oslo. Mer spesifikk, andelen er 23% nå det gjelder innvandrare fra øst-Europa, mens den var 41% blant ikke-vestlige innvandrere. Det betyr at de ikke-vestlige innvandrarna er litt over gjennomsnitt konsentrert seg i Oslo.

Att innvandrare fra Norden og andre vestlige land er mindre konsentrert til hovedstaden, kan skyldes at de har hatt en mer spredt arbeidsmarked, parforhold med en nordmann og at deres innfallsport til landet sjeldnere har gått via hovedstaden. I tilllegg troligvis kan nettverking inom en etnisk grupp bidra positivt til arealvis konsentrasjon av innvandrare an en viss etnisitet.

Det finns forskjeller mellom innvandrare av olika drivkrefter bak flyttingen. Flyktinger er lokalisert mer spredt, mens arbeidsinnvandrare er konsentrert til Oslo.

Oslo er dock ikke noen homogenisk by; det finns betydelige forskjell mellom de ulike bydelerna og –parterna. Mens halvparten av ikke-vestlige innvandrare bor i indre øst eller i de nye drabantbyene, halvparten av vestlige innvandrare er bosatt i indre eller ytre vest. Blom fortsatt påpeker at fordelingen av øst-europeanare sammenlikner fordelingen av ikke-vestlige innvandrare.

En interessant kontribusjon i Bloms artikkel var introduksjonen av dissimilaritetsindeksen. Det målar andelen hvor stor del av befolkningen måtte flytte til en annen bydel for at de skal vaere likt fordelt (når referansegruppen er nordmenn) mellom bydelene.

For eksempel: hvis vi tar en simplifisert eksempel, hvor Oslo vær tudelt mellom jevnstore deler - den østliga og den vestliga delen - og hele befolkningen skilt mellom norske og ikke-norske og det finnes 500 000 norske og 50 000 ikke-norske i byen, og av de norske bodde 270 000 tusen mennesker i vest og 230 000 i øst, det betyr at det måtte være bosatta kun 5 000 innvandrare i vest og 45 000 i øst. At prosentandelingen mellom vest og øst et for norske 54-46 og for ikke-norske 10-90, leder til at dissimilaritetsindeksen av ikke-norske er 44 (54-10 eller 90-46).

Hvis dissimilaritetsindeksen brukes som indikator for segregering, hva leder det til? Ifølge en svensk undersøkning av Andersson-Brolin, kulturell avstand til det (svenske) samfunnet er avgjørende i segregering. I tillegg er økonomiske forhold viktige. Gjennomsnittlig går D-indeksen ned på 3 poeng når inntekten øker med 10 000 kroner for ikke-vestlige innvandrare. For vestlige og øst-europeiske går den ned kun på 1 poeng. For meg var uklart, hvilken period Blom brukte her for å måle inntektsforskjellene; kanskje et år?

En absolutt integrasjon betyr en komplett usegregasjon. Ifølge Blom, botid fungerer som en indikator på økonomisk og kulturell integrasjon. Lengst botid og lavest D-indeks har de nordiske landene, Tyskland, Polen og Ungarn, mens I motsatt hjørne finnes Somalia og Irak med kort botid og Sri Lanka og Vietnam med lengre botid.

Att ikke segregasjonen sinker raskere ved økt inntekt og formue, tyder på f.eks. vennskaps betydning i boligmarkeden, lokal tilgang til religiøse og etniske tjenester, diskriminering i boligmarkeden og lokale myndigheters beslutninger og rutiner.

Nabolagsindikatorer er avgjørende for integrasjon. Blom bruker indikatorer på språkbeherskelse som integrasjonsindikatorer. Disse er følgende:
- andelen som snakker norsk mest hjemme
- andelen som aldrig har lest en norsk avis de siste 12 månedene
Likevel er den andre indikatoren ukomplett. Hvis man ikke slett kan lese, leser man ikke norske aviser.

En annen gruppe integreringsindikatorer Blom brukte var indikatorer på sosial kontakt med nordmenn. Disse var følgende:
- om innvandreren har en god norsk venn
- om barna har venner med samma språk- eller innvandrerbakgrunn
Den første indikatoren er vanskelig å definiere. Hva er en nordmenn? Ifølge denne fortolkningen, definieres det etter språket man bruker mest; hvis man snakker noen norsk språk som hovedmål, er man norsk. Men, hvilket språk man bruker, varierer i ulike kontekster.

Sosiale kontakter er i hverfall avgjørende i integrering og også i språkbruk. Jo større innvandrergruppen er, desto därligere kan de norsk, konkluderer Blom.