Ifølge miljøvernminister Erik Solheim er det ingen motsetninger mellom den reviderte markaloven og økt fremkommelighet og bruk av Marka.
Selvsagt representerer Marka mangfold i naturen, men der er nærheten til Oslo som gjør den helt unik. Det er antakelig ingen annen byskog i en slik kaliber i hele verden; man kan faktisk snakke om Oslo som en blågrønn by. Hva som gjør bynaturen unik er at den betyr noe for byfolket. Dets bruk er dets betydning, og flerbruk betyr at det finnes flere forskjellige fortellinger om Marka og flere forskjellige grunn for Oslomarka å eksistere. Alle disse brukene har friluftsinteresser til felles.
Natur og kultur betraktes ofte som motsetninger. Det er ikke slik. De fleste måten man bruker naturen er tilknyttet til særtradisjoner og særpraksiser. Og valget av den selve måten, hvordan man bruker naturen, er også kulturelt motivert.
Den store amerikanske nabolags- og parkforskeren Jane Jacobs hevde att parker tilbyr et sted for det sosiale livet man har i nabolaget. Hvis det ikke finnes en park i nabolaget må man reise videre, for eksempel til Oslomarka. Marka er ingen substitutt for nabolagssosialitet, men den er mer enn en substitutt for nabolagsparker, som er mangelvare her i Oslo. Man kan si at Marka er en nabolagspark for alle! Men, hvem er alle? Hvilke interesser har disse "alle"?
I den ideale verden har Solheim rett. De aktiviteter man pleier å knytte til Marka trenger skognaturen rundt seg. Det er ikke lurt å skyte elg eller mulig å leie en skistue i Frognerparken eller St. Hanshaugen. Men det er naiv å negligere de motsetninger som i praktikken utgjørs av flerbruket med forskjellige interesser. Spørsmålet er, hvilken særinteresse har de sterkeste lobbyen og beste argumentene.
Hvis Oslomarka er et ekstrem av bynaturen, er selve byparker det andre ekstremet. Begge brukes til friluftsliv. Planleggeren av New York Central Park, Frederic Law Olmsted legitimerte byparkene som alminnelige og demokratiske rettigheter for byfolket. Selv om marken som er utnyttbar for bygninger av forskjellige slag og trafikkfunksjon er mangelvare i store byer, er det utenkbar at bruke marken i Central Park til noe annet enn alminnelige friluftsinteresser. Det er nettopp disse interesser man vil verne med en særlov. Hvis en riktig stor by som New York kan garantere friluftsområdene sine, kan det ikke være umulig for en minimetropolis som Oslo, med eller uten en særlov.
Michael Perukangas
parkforsker
